Albert Einstein

Relativitetsteoriens skaper ble superkjendis, og for mange er han selve sinnbildet på en genial vitenskapsmann. Samtidig som oppdagelsene hans førte til utviklingen av kjernevåpen, forble Albert Einstein en engasjert pasifist livet ut.

Tekst: Anna Larsdotter

Det viste seg tidlig at Albert Einstein ikke var som alle andre. Allerede da han ble født skal moren hans ha blitt forskrekket over hodets merkverdige fasong – bakhodet var usedvanlig stort og kantete.

Som liten fikk Einstein ofte raserianfall når noe gikk ham imot. Han lekte sjelden med andre barn og var uvanlig sen til å lære å snakke. En gang sa en lærer til ham: «Bare det at du er i klassen forstyrrer disiplinen.”

Skolen later i det hele tatt til å ha vært en plage for unge Albert. Han kunne ikke fordra den autoritære pedagogikken som ga assosiasjoner til det militære. Allerede som barn kalte han paraderende soldater for «stakkars mennesker”, og som voksen skulle han bli en engasjert pasifist.

Det har en gang iblant vært fundert over hva som ville hendt med Einstein hvis han hadde vokst opp i dag. Med vår tids forkjærlighet for å stille diagnoser og gi særbehandling til barn som faller utenfor rammene, ville han kanskje aldri blitt verdens mest berømte vitenskapsmann.

Familien var jøder

Albert Einstein ble født i Ulm i Tyskland i 1879. Familien var jøder, men ikke troende. De gikk aldri i synagogen og fulgte ikke de religiøse reglene om kosher­mat. Alberts far, Hermann, drev et elektroteknikkfirma sammen med broren. Lenge gikk det godt, men de fikk økonomiske problemer på midten av 1890-tallet. Familien flyttet derfor videre til Pavia i Nord-Italia, der fremtiden så lysere ut.

Med økonomisk hjelp fra slektninger kunne Albert i 1896 begynne på den tekniske høyskolen i Zürich i Sveits. Når det gjaldt naturvitenskap, var hans vitebegjær umettelig og minte om et barns nysgjerrighet, også etter at han var blitt voksen. Opprinnelsen til den berømte relativitetsteorien var for eksempel et spørsmål som Albert stilte seg som sekstenåring. Hva ville skje om et menneske prøvde å ri på en lysstråle?

Etter studiene i Zürich håpet Einstein på en stilling som assistent ved høyskolen. Men han ble valgt bort – ingen lot til å ha lagt merke til hans genialitet. Selv trodde han avvisningen skyldtes at han viste altfor stor uavhengighet, noe som kanskje også stemte. Albert Einstein var et menneske som ikke kunne fordra å innpasse seg i en gruppe. Å tenke fritt og uavhengig skulle bli hans oppskrift på suksess.

Etter en periode som mistrøstig jobbsøker fikk Einstein ansettelse ved patentkontoret i Bern i 1902. Han giftet seg med studievennen Mileva Maric, også hun fysiker. De fikk to sønner, men ekteskapet var aldri lykkelig og endte i skilsmisse.

Var sjenerøs

Albert Einsteins liv bærer preg av å ha utspilt seg på to plan: det ytre, dagligdagse, som var mindre viktig, og det indre, tankemessige, som var det sentrale. Samtidig som han var et sjenerøst menneske klarte han aldri å slippe et annet menneske innpå seg.

1905 var det året man pleier å kalle Einsteins annus mirabilis – det mirakuløse året. Da fikk han utgitt flere vitenskapelige studier som skulle bli banebrytende.

Én av disse var den såkalte spesielle relativitetsteorien, som forandret fysikkens grunnlag og vår forståelse av virkeligheten. Formelen E=mc2 skulle snart komme på folkemunne (selv om de færreste skjønte hva det betydde).

Det har vært hevdet at Mileva Maric spilte en avgjørende rolle i utvikingen av relativitetsteorien. I dag mener likevel de fleste vitenskapshistorikere at dette ikke var tilfellet.

Etter det mirakuløse året skjøt Einsteins karriere fart. Han ble professor, først i Zürich og deretter i Praha. I 1914 flyttet han videre til Berlin, der han hadde fått tilbud om stilling ved det prøyssiske vitenskapsakademiet. Samtidig brøt første verdenskrig ut. Einstein mente opprustningen og tyskernes åpenbare krigslyst var «en uhyggelig epidemisk sykdom”. Hans uttalte pasifisme fikk mange av kollegene hans til å sky ham som pesten.

I løpet av disse årene tok Einstein opp kontakten med kusinen Elsa Löwenthal, som skulle bli hans andre kone. Til forskjell fra Mileva Maric var hun ingen yrkeskvinne. Elsa ble snart ikke bare Alberts kone, men tok også på seg rollen som hans pleier og beskytter. Hun skjermet ham diskret mot en mer og mer påtrengende omverden.

Reiste jorden rundt

På 1920-tallet – etter å ha komplettert den spesielle relativitetsteorien fra 1905 ved å legge fram den såkalte generelle relativitetsteorien i 1915 – dro Albert Einstein jorden rundt som vitenskapelig superstjerne, men bestandig sammen med Elsa.

Nobelprisen i fysikk, som Einstein fikk i 1921 men som først ble delt ut i 1922, hadde gitt ham stjernestatus.

Han fikk ikke prisen for relativitetsteorien, men for sin forklaring på hvordan den fotoelektriske effekt fungerer. Oppdagelsen av at rom og tid ikke var objektive størrelser, men relative, som fikk sitt uttrykk i relativitetsteorien, var fremdeles kontroversiell. Den stred mot folks erfaringer i hverdagen.

Einstein og hans kone later til å ha vært likeglade med materielle ting. Albert brukte gjerne gamle, slitte jakker og gikk helst strømpeløs i skoene. I lys av jødeforfølgelsene i Tyskland uttrykte han irritasjon over familier som ikke våget å dra sin vei av frykt for å miste penger og eiendeler. Selv måtte ekteparet Einstein forlate hus og hjem da nazistene grep makten.

Forlot Europa for bestandig

Paret Einstein dro til USA. Albert Einstein fikk en stilling ved Princeton-universitetet, der han skulle bli fram til sin død. Elsa kom imidlertid til å vende tilbake som aller snarest i 1934, da hennes ene datter fra et tidligere ekteskap ble syk og døde. To år senere døde også Elsa.

Men Albert Einsteins liv gikk videre. Stor sorg, i likhet med store gleder, lot aldri til å gå så veldig inn på ham. En vegg av humor og ironisk avstand sto mellom. Men siden han var et menneske med urokkelige prinsipper, fikk krigen og Tysklands moralske kollaps selvfølgelig stor betydning. Det gjorde Einstein klar over sin jødiske identitet, og han ble en engasjert sionist. Han tok imidlertid avstand fra nasjonalismen, og later til å ha gått inn for at jøder og arabere skulle leve i fredelig sameksistens i samme land.

I august 1939 skrev Einstein og en kollega et berømt brev til Franklin D. Roosevelt, der de fortalte den amerikanske presidenten at kjerneenergi kunne brukes til å fremstille masseødeleggelsesvåpen. Det var jo Einsteins oppdagelse av forholdet mellom energi og masse som lå til grunn for ideen om hvordan man skulle frigjøre atomenes skjulte krefter. Einstein var bekymret for at tyskerne ville bli de første til å utnytte denne kunnskapen.

Arbeidet for nedrustning

Slik gikk det ikke. Amerikanerne ble først, men etter atombombene over Japan ble Einstein enda mer overbevist om militarismens forbannelse. Resten av livet arbeidet han for fred og nedrustning.

Einstein hadde en gang vært en pioner innen kvantefysikken, selv om han aldri kom til å få noen større tiltro til den. For Einstein var naturen lovbestemt, og forskerens oppgave var å skrive ned disse lovene.

En av hans berømte uttalelser lyder «Gud kaster ikke terning”. Kvantemekanikkens talsmann, dansken Niels Bohr, svarte ham: «Du skal ikke fortelle Gud hva han skal gjøre.”

Albert Einstein døde natt til 18. april 1955. Hans aske ble spredt for vinden på et ukjent sted. ●

Les mer: Einstein: His Life and Universe av Walter Isaacson (2008)

Publisert i All Verdens Historie 4/2011

Twitter Digg Delicious Stumbleupon Technorati Facebook Email

Ingen kommentarer ennå... Bli den første til å kommentere saken!

Skriv en kommentar