Charles Dickens

Romanene om de foreldreløse guttene Oliver Twist og David Copperfield er bare to av Charles Dickens’ mange mesterverk. Han var den første forfatteren som tok barnas parti.

Tekst: Isabella Lövin

Da atlanterhavsdamperen, som fraktet avisene der Charles Dickens føljetong Den gamle antikvitetsbutikken kom på trykk, ankom USA, skal havnearbeiderne ha stått på kaia og ropt engstelig til besetningen om bord: «Er lille Nell død?”

Denne historien forteller alt om forfatteren Charles Dickens’ enestående popularitet i den angelsaksiske verden på midten av 1800-tallet. Han var den første virkelig viktorianske forfatteren (dronning Victoria av England ble kronet i 1837 – året etter at Dickens slo gjennom med boken Pickwickklubben).

Skrev med humor

Han var også den første moderne forfatteren som beskrev bylivet i alle sosiale lag, og ikke bare sosietetslivet på landsbygda som Jane Austen og søstrene Brontë skrev om.

Han var dessuten den første som gjerne lot barn spille hovedrollen; helst barn det var synd på. Men selv om Dickens’ mange klassiske fortellinger om uskyldige, foreldreløse barn – som Oliver Twist, David Copperfield, lille Dorrit og Nicholas Nickleby – så avgjort bød på triste skjebner, var det kanskje enda mer hans humoristiske side som gjorde bøkene til slike fantastiske suksesser.

Eller også var det den uslåelige kombinasjonen av gråt og latter.

Men de fargerike figurene – som den ondskapsfulle pengeutlåneren, dvergen Quilp, som forfølger lille, søte Nell og hennes spilleavhengige bestefar – hadde ærlig talt ikke bestandig den ønskede virkning på alle leserne. Oscar Wilde skrev «Man må ha et hjerte av stein for å lese om lille Nells død uten å le.”

Minner om såpeopera

Charles Dickens’ forfatterteknikk kan minne en hel del om moderne såpeoperaer. I likhet med mange av 1800-tallets forfattere skrev han først romanene avsnitt for avsnitt, som så kom på trykk i populære aviser. Publikums reaksjoner og opplagene kunne altså i høy grad påvirke handlingens gang. Hvis en person virket upopulær, kunne den raskt forsvinne ut av handlingen, hvis en annen ble populær – som lille Nell – kunne den få overta hele fortellingen mens opplagstallene føk i været.

Charles Dickens’ første virkelig store suksess var fortellingen om Oliver Twist. Romanen handler om en gutt som vokser opp på et fattighus, blir læregutt i et begravelsesbyrå og som siden havner i klørne på den forherdete gamle skurken Fagin som driver en slags skole for lommetjuver.

Føljetongen ble så umåtelig populær at da Oliver til slutt havner i trygge hender hos den snille Mr Brownlow etter et halvt års føljetong, klarer ikke Dickens å avslutte fortellingen, men lar erkekjeltringen Fagin kidnappe Oliver på nytt for at eventyret skal kunne fortsette i en ny, like lang omgang.

Først når publikum later til å ha gått lei, syr Dickens sammen en usannsynlig avslutning hvor Oliver finner moren sin – som mirakuløst nok viser seg å være en fin dame og slett ikke død.

Men Dickens var likevel ikke noen spekulativ forfatter. Han ble snarere drevet av en heftig skapertrang og et hjerte som virkelig brant for barn som levde under vanskelige forhold.

Hele sitt liv tidde han med de sårene han selv bar på fra barndommen, og som aldri ville gro: Først etter hans død kom en selvbiografi som avslørte at den tåredryppende fortellingen om David Copperfield på mange måter var historien om hans egen barndom.

Satte familien i gjeld

Charles Dickens ble født 1812 i Portsmouth i England. Faren var kontorist ved marinens lønningskontor, en sym­patisk mann, men i økonomisk henseende fullkomment uansvarlig. Faren gjeldsatte sin voksende familie, og da Charles var ti år, flyttet familien til London for å forsøke å løse sine voksende økonomiske problemer.

Charles’ eldre søster Fanny var så heldig å få et stipend til en musikkskole, men Charles ble rammet av den for ham fullstendig ødeleggende urettferdighet å måtte avbryte skolegangen og ta arbeid i en fabrikk som produserte skokrem –for å hjelpe familien ut av dens økonomiske vanskeligheter. Ikke nok med det. Han måtte også flytte vekk fra familien, som nå var kommet i gjeldsfengsel (et fengsel hvor den som ikke kunne betale sin gjeld, måtte bli værende til gjelden var oppgjort). I et års tid måtte han klistre etiketter på Warrens Blacking-bokser ti timer om dagen sammen med voksne menn og jevnaldrende gutter fra arbeiderklassen som insisterte på å kalle ham «the young gentleman”.

Drevet av hevnlyst

Denne opplevelsen vakte en rasende virketrang og hevnlyst hos Dickens som siden aldri forlot ham.

Han kom seg fort fram på diverse ansettelser, lærte å stenografere, og snart var han parlamentsreporter. Hans første to bøker Sketches by Boz og Pickwickklubben kom ut da han bare var 24 år.

Samme år giftet han seg med datteren til en avisredaktør, og med henne fikk han barn i rask rekkefølge. For ham var konas familie og dens sosiale status, intellektualisme og kunstneriske sans et ideal å etterstrebe.

På sju år var Dickens blitt far til fem barn og hadde skrevet åtte bøker, og han var sin tids absolutt mest kjente forfatter. Men han slo seg ikke til tåls med det. Han reiste to ganger til USA, hvor han kritiserte amerikanerne både for tidens manglende opphavsrettlovgivning (som gjorde at han nesten ikke tjente et pund på sine bøker) og for slaveriet.

I England arbeidet han for å opprette skoler for fattige barn, og han var med og startet den radikale avisa The Daily News. I mellomtiden skrev han uopphørlig nye bøker og noveller, og turnerte landet med opplesninger fra sine egne verker. Dessuten fikk han og hans kone fem barn til.

Skandaløs skilsmisse

Det ble stor skandale da han – sinnbildet på den solide viktorianske familiefaren – i 1858 flyttet fra sin kone etter å ha blitt stup forelsket i den unge skuespilleren Ellen Ternan. Dickens var helt opplagt også skuffet over seg selv, for det hadde bestandig vært hans faste overbevisning at den store lykken i livet var å finne i familiens skjød, foran et trygt knitrende peisbål –akkurat det alle de foreldreløse barna i fortellingene hans drømmer om.

Derfor holdt han forholdet til Ellen Ternan nesten helt skjult for alle i sin omgangskrets helt fram til sin død i 1870. Og offentlig beskyldte han til og med sin kone for å være årsaken til skilsmissen som han mente han var tvunget til etter tjue års ulykkelig ekteskap.

Men da begge var døde, kom sannheten om hans forhold til Ternan for en dag, uten at noen ble synderlig sjokkert av den grunn.

Charles Dickens’ store gave til det viktorianske England var jo tross alt ikke å være et forbilde på moral, men det at han var den første som stilte seg helt på barnets side – i en tid da den autori­tære, fantasiløse farsskikkelsen med spanskrøret i hånden var idealet. ●