Fridtjof Nansen hjalp flyktninger

Fridtjof Nansen krysset Grønland på ski og gjorde et forsøk på å nå Nordpolen med skuta Fram. Men det var den humanitære innsatsen for krigsfanger og flyktninger som førte til at eventyreren fikk Nobels fredspris i 1922.

Tekst: Anna Larsdotter

Etter første verdenskrig var det flere millioner krigsfanger i Europa. De fleste var tyskere, østerrikere og ungarer som hadde havnet i Sibir. De levde under svært vanskelige forhold, særlig de som befant seg øst for Uralfjellene. Der kunne det være 50 kuldegrader om vinteren og varmt som i ørkenen om sommeren. Fangene bodde tett sammenpakket i jordbunkere eller brakker. Sykdom og sult herjet.

Borgerkrigen i Russland gjorde det umulig for mange av dem å komme hjem. I krigsfangenes hjemland hersket det kaos, og i Russland var det enda verre. Situasjonen var fortvilet, og saken havnet på det nyopprettede Folkeforbundets bord.

FF skulle virke for fred og demokrati i verden. Nå ble organisasjonen bedt om å sette en stopper for en humanitær katastrofe uten sidestykke, ved å ordne hjemtransport for krigsfanger og løse situasjonen for statsløse flyktninger, særlig i Øst-Europa.

Sovjet nektet å anerkjenne FF

Saken var ikke enkel. Det nyopprettede Sovjetunionen nektet å anerkjenne FF. Bolsjevikene ville ikke at noen skulle blande seg i det de betraktet som et indre anliggende. Hvis Folkeforbundet skulle kunne hjelpe fangene, måtte man sende den rette representanten. Det måtte være en som nøt høy anseelse i alle leire – en modig og kampvillig person.

De flestes tanker gikk i én retning: Fridtjof Nansen.

Nansen var ikke bare beundret over hele verden for sine polarferder. Han hadde også vært politisk aktiv og opptrådt som diplomat i London og Washington etter unionsoppløsningen i 1905. I 1919 var han dessuten blitt utnevnt til Norges representant i Folkeforbundet.

Tigget penger i hele Europa

Til å begynne med nølte den nyslåtte FF-delegaten med å ta på seg oppdraget. Han nærmet seg de seksti og hadde viktige vitenskapelige oppgaver å fullføre. Men Nansen ble utsatt for en overtalelseskampanje. Man forsikret ham om at jobben ikke ville ta mer enn et par måneder.

Så fort gikk det likevel ikke. Den berømte polarforskeren og oseanografen skulle komme til å bruke resten av livet sitt på krigens ulykkelige.

I ti år reiste han Europa rundt, forhandlet med regjeringer og tigget penger. Allerede etter halvannet år hadde han greid det umulige: å hente en halv million krigsfanger ut av Sovjetunionen. Så tok han fatt på flyktningene, en enda vanskeligere oppgave. I 1922 fikk han Nobels fredspris for innsatsen.

Fridtjof Nansen var et helt usedvanlig menneske. Han var høy og mager, men samtidig sterk. Hans lange, strittende bart fikk ham til å ligne en hvalross, og klesstilen hans var nokså spesiell.

I en tid da moten foreskrev lang frakk og stiv snipp, gikk Nansen i knebukse og med skjorter som var åpne i halsen. Da broren påpekte at folk lo av ham, svarte han: «Hva gjør det meg hva andre sier eller gjør!”

Nansen ble født på gården Store Frøen utenfor Oslo i 1861. Faren Baldur var en respektert jurist, men spinkel og uten interesse for friluftsliv. Moren Adelaide hadde desto mer glede av utendørsaktiviteter, især skiløp.

Fridtjof gikk i morens fotspor, og fritiden gikk med til å stå på ski og skøyter,og til jakt og fiske. Han drømte om eventyr og storverk. Da han i 1882 fikk forespørsel om han ville være med selfangstskuta Viking til Nordishavet, var han ikke sein om å takke ja.

Var alvorlig og lidenskapelig

Senere samme år ble 21-åringen Nansen ansatt som zoologisk konservator ved museet i Bergen. I fem år satt han bøyd over mikroskopet, bøkene og papirene. Han var en ytterst alvorlig ung mann, målrettet og samtidig lidenskapelig. Fridtjof Nansen hadde siktet seg inn på fremtiden og hadde til hensikt å spille en stor rolle i den.

Det første skrittet var en reise til Grønland. Nansen hadde planer om å krysse hele den isdekte øya, noe som aldri før hadde vært gjort. Med egenprodusert teknisk utstyr og under store strabaser klarte han å komme seg tvers over Grønland ved hjelp av det norskeste av alle framkomstmidler: ski.

Han feiret triumfen ved å forlove seg med Eva Sars, sangerinne og datter av prest, zoolog og havforsker Michael Sars. Det unge paret giftet seg 1889.

Neste eventyr ble å forsøke å nå Nordpolen. Mange av de tidlige ekspedisjonene dit hadde endt med tragedie. Skipene var blitt skrudd fast i isen og hadde gått under. Nansens idé var å konstruere en båt med avrundet skrog, som ville legge seg som et nøtteskall oppå isen og deretter drive med polarstrømmen. Han ville, for å si det sånn, arbeide med naturen, ikke mot den.

Men strømmene var ikke så pålitelige som Nansen hadde regnet med. De beveget seg hit og dit, og det var som om det spesialbygde skipet, som hadde fått navnet Fram, ikke kom noen vei. Tanken på at ferden kanskje ville mislykkes, gjorde Nansen fortvilet. Den var jo ikke bare viktig for ham selv, men for hele Norge.

Ekspedisjonen skulle vise at nordmenn var et sterkt folk, sterkt nok til å greie seg uten Sverige som vi var blitt tvunget i union med i 1814.

Forlot Fram i mars 1895

I mars 1895 forlot Nansen Fram sammen med fyrbøteren Hjalmar Johansen. Med tre hundespann på i alt 27 hunder skulle de to eventyrerne prøve å nå polen uten skuta. Men isen var vanskelig å forsere, for den var full av råker og flere meter høye barrierer.

I april hadde de likevel nådd 32 mil lenger nord enn den finlandssvenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld 27 år tidligere. De reiste to norske flagg og dro sørover igjen. De var fornøyde, tross alt.

Det gikk enda et år før Nansen og Johansen var hjemme i Norge, mot alle odds. Da hadde de tilbrakt flere måneder i vinterkvarter på den nå russiske øygruppen Frans Josefs land.

Ved hjelp av en avbrutt kjelkemei og skulderbladet av en hvalross hadde de bygd en liten steinhytte.

Fram og besetningen klarte seg også. Alle svevde i en lykkerus. Den dristige ekspedisjonen hadde gitt landet vårt en helt ny selvtillit, noe som kom godt med ved unionsoppløsningen noen år senere, i 1905.

Mange så nå på Nansen som Norges nye leder. Kunne han ikke bli statsminister? President? Det var denne enestående respekten han nøt som ga ham oppdraget som FF-delegat og kommissær for krigsfanger og flyktninger. Nansen befant seg brått i en helt ny rolle. Følelsen var ikke udelt positiv.

Det humanitære arbeidet viste seg nemlig å være minst like vanskelig som forsøket på å nå Nordpolen med hundespann. Når det gjaldt flyktningene, måtte Nansen finne nye hjem og arbeid til over en million mennesker – en nesten umulig oppgave.

Han arbeidet seint og tidlig med å opprette flyktningkontorer og forhandle med regjeringer. Det var også de som mistenkte ham for å ha politiske motiver heller enn humanitære.

Han var spesielt opptatt av Russland. Verdenskrig, borgerkrig og uår hadde ført til store mengder flyktninger og sultende. Selv om tusenvis av barn døde hver eneste dag, var ikke verdens regjeringer interessert i å ta affære. De så bare politikk i det hele.

Men det lå ikke for Nansen å gi opp. Han reiste på kryss og tvers i USA og Europa, holdt foredrag og viste lysbilder av utsultede mennesker som spiste halm for å overleve. Omsider begynte pengene å strømme inn.

Noen år senere, i 1930, døde Nansen – utslitt. Han ble gravlagt 17. mai, symbolsk nok på selveste nasjonaldagen.

Les mer: Fridtjof Nansen – mennesket bak myten av Roland Huntford (2010) ● Fram over Polhavet av Fridtjof Nansen (1897)