Hanseatene

I flere hundre år dominerte Hansaforbundet handelen i Nord-Europa. Med sin effektive organisasjon, sterke samhold og store skip ble de en maktfaktor. De tyske kjøpmennene nølte heller ikke med å gripe til sverdet. Ett av hanseatenes viktigste kontorer lå i Bergen.

Tekst: Jan Ingar Thon

Det er vår på Bryggen i Bergen. Solen glitrer på Vågen. Det lukter av tjære og saltvann. Tykkmagete handelskogger vugger i bølgene. Det knirker i mastene. Kraftige menn bærer favner med tørrfisk ned mot skipene. Bak dem er høye, solide trehus. Og bak disse finnes en labyrint av smug, svalganger og trapper.

I midten av labyrinten sitter hansakjøpmannen. På bordet foran ham ligger tykke regnskapsbøker i lærinnbinding. Han hører ikke støyen og folkelivet fra kaiene. Sollyset trenger knapt nok gjennom tykke, mørke blyglassvinduer. Tankene hans er langt borte, nemlig i hjemlandet Tyskland. Det er dit tørrfisken og pengene skal.

Veien til makten

Hansaforbundets vei til Bryggen var lang og innimellom blodig. Det startet fredelig nok en gang på 1100-tallet. Noen tyske handelsbyer rundt Østersjøen bestemte seg for å samarbeide. Arbeidet ble lettere og mer effektivt på den måten, og sjøreisene til og fra Tyskland tryggere. Ordet «hansa” betyr da også «gruppe” eller «følgesvenner.” Men Hansaforbundet fikk snart preg av en militærallianse. Byene i forbundet hjalp hverandre også i konflikter. De tunge hansakoggene fraktet snart både menn og våpen i tillegg til ordinære handelsvarer.

Med sin armada av væpnede skip kunne hanseatene tilby trygg og effektiv transport av varer. Mange handelsbyer sluttet seg derfor til Hansaforbundet. Andre steder opprettet hanseatene kontorer i uavhengige byer. Også her fikk hanseatene stor innflytelse over handelen. Gjennom samarbeid, avtaler og militærmakt skaffet hanseatene seg nærmest monopol på mange varer. Noen av disse var livsnødvendige, slik som salt. Dette trengte man til å salte og speke mat.

Middelalderens mennesker var helt avhengige av disse konserveringsmetodene. Når hanseatene hadde sikret kontrollen over saltet, var veien kort til å kontrollere handelen med andre viktige varer som korn og tømmer.

På jakt etter tørrfisk og tran

I Norge var det tørrfisken de tyske handelsmennene var ute etter. I tillegg til salting og speking, var tørking den viktigste lagringsmåten for mat. Her så hanseatene et nytt og viktig marked. I Norge fantes dessuten en stor produksjon av tran. Tran var ikke bare matvare. Det var kun de rike og kirkene som hadde råd til vokslys. Vanlige folk måtte klare seg med tranlamper.

Hanseatene valgte Bergen som brohode i Norge. Bergen hadde vært en handelsby i århundrer, og nesten like lenge hadde det vært tyske handelsmenn der. Middelalderens Bergen hadde omkring 10 000 innbyggere. Av disse var kanskje en tredjedel utlendinger, de fleste av dem tyskere.

På midten av 1300-tallet ble hanseatenes makt enda større. Da rammet Svartedauden Norge, og bortimot halvparten av befolkningen døde. Blant de hardest rammede var embetsstand og geistlighet, med andre ord de som kunne lese, skrive og regne. Det var en svekket nasjon som stod igjen. Man trengte desperat noen som kunne organisere eksporten av tørrfisk, som var landets viktigste inntektskilde.

Hansaforbundets hærskare av skrivere og bokførere stod klare til å rykke inn. Norge var dessuten avhengig av korn fra utlandet, og det kunne hanseatene skaffe fra sine handelsforbindelser langs Østersjøen. Betingelsen var at de fikk monopol på handelen med tørrfisk og tran. Norge var i ferd med å komme i hanseatenes makt. De skandinaviske landene hadde lange tradisjoner for sjøfart og handel. Ikke alle aktet å gi seg uten kamp. En av dem var kong Valdemar Atterdag av Danmark. Han besvarte utfordringen fra Hansaforbundet med å gå til krig.

Krigen om silden

Visby på Gotland var selve hjertet i hanseatenes Østersjøhandel. I 1361 rammet katastrofen. Byen ble inntatt av kong Valdemar Atterdag. Årsakene til danskekongens angrep var mange. Men én sak var klar: han ønsket å fravriste hanseatene kontrollen over det innbringende sildefisket i Østersjøen.

Hansaforbundet forsøkte å slå tilbake. Men i slaget ved Helsingborg i 1362 led de nok et nederlag. Nå hadde Valdemar også svigersønnen Håkon VI Magnusson av Norge på sin side. Akkurat som svigerfaren ønsket ikke Håkon mer hanseatisk makt i landet sitt. I 1365 måtte Hansaforbundet inngå en fredsavtale. Valdemar og Håkon hadde trukket det lengste strået, så det ut til.

Men bak kulissene arbeidet hanseatene utrettelig. Sammen med flere uavhengige handelsbyer slo de seg sammen i Kölnerforbundet. Kong Valdemar kalte det hele «kakling av gjess,” helt til han i 1367 på slottet Vordingborg mottok krigserklæringer fra ikke mindre enn 77 byer.

Det kunne bare bli ett utfall. Valdemar tapte slag etter slag. København ble beleiret og måtte overgi seg. I 1370 ble Valdemar Atterdag tvunget til å undertegne freden i Stralsund. Hansaforbundet skulle kontrollere handelen i Østersjøen de neste 15 årene. I Norge opprettet forbundet et kontor på Bryggen i Bergen.

Et Tyskland i miniatyr

Bryggen i Bergen ble en by i byen. Hit kom tyske gutter allerede i ungdommen for å gå i lære. Og her kunne de leve i mange år uten å føle at de hadde forlatt Tyskland.

Språket var tysk både på kontorene, kroene og skjenkestedene. De kunne meske seg med tysk øl og andre delikatesser fra hjemlandet, og trengte de klær eller sko gikk de til tyske skomakere og skreddere. Bryggen tiltrakk seg alle slags tyske håndverkere, og de som ville ha åndelige føde kunne gå til Mariakirken og høre messen på tysk.

Hansaene var ikke bare ansvarlig for eksporten av norske varer. I bytte for tran og tørrfisk, kom kogger til Bergen fullastet med varer som befolkningen ville ha. Det var varer som salt og korn, men også luksusvarer som pelsverk fra Russland, ravsmykker fra Baltikum og øl og vin fra Tyskland. For datidens mennesker kunne øl og vin også være nødvendige varer, da vannet ofte var svært forurenset og ikke kunne drikkes.

Hanseatene kontrollerte nå handelen med noen av de viktigste varene i Norge. Men utenfor Europas grenser foregikk det begivenheter som selv ikke hanseatene kunne styre.

Hanseatene blir akterutseilt

På 1400-tallet ble verden åpnet opp for Europa. Christofer Columbus oppdaget Amerika, og portugiserne fant sjøveien til India. Nå var det krydder, silke og andre eksotiske varer Europa ville ha, ikke salt og tørrfisk.

Gradvis mistet Hansaforbundet sin økonomiske makt. Dette førte til indre maktkamp, og det tidligere samarbeidet slo sprekker. Også teknologien var mot hansaene. Deres tunge, klossete kogger ble erstattet av sjøsterke og raske karaveller. På 1500-tallet var Hansaforbundet bokstavelig talt akterutseilt på alle områder.

Den siste Hansadagen ble avholdt i 1669. Bare ni byer møtte opp. De klarte ikke å komme til noen avgjørelse. Hansaforbundet ble aldri formelt oppløst, men representantene reiste hjem til hver sin by for aldri mer å møtes. l

LES MER: Hanseatene og Norden av Elisabeth Bjørsvik og Per Solberg (1996) ● The German Hansa av P. Dollinger (2000)

Publisert i All Verdens Historie 9/2012

Twitter Digg Delicious Stumbleupon Technorati Facebook Email

Ingen kommentarer ennå... Bli den første til å kommentere saken!

Skriv en kommentar