Jean-Jacques Rousseau

Jean-Jacques Rousseaus ideer skapte forhåpninger om et mer rettferdig samfunn. Tankene hans førte til revolusjonene i Frankrike og USA og omsider til vår tids demokrati. På grunn av sine synspunkter måtte den franske filosofen leve mesteparten av livet sitt på flukt. I år er det 300 år siden han ble født.

Tekst: Unn Torell

Våren 1762 hadde Jean-Jacques Rousseau endelig levert fra seg sine to mest gjennomarbeidede manu­skripter. Han visste at både Om samfunnspakten og Émile ville vekke debatt, men stolte på sine beskyttere. Om samfunnspakten var alt utgitt og reak­sjonene mot dens radikale tanker hadde vært skarpe.

Da Émile skulle fraktes inn i Paris, ble boken konfiskert. Ni dager senere for en rasende mobb gjennom Paris’ gater, byens bøddel brente Émile og forfatteren ble hånet. Noen dager senere ble boken også brent i Rousseaus gamle fødeby Genève. «Det ble ropt forbannelser mot meg i hele Europa, med et raseri man aldri hadde sett maken til. Alle aviser og brosjyrer ringte på det frykteligste i stormklokken” skrev Rousseau senere i sine Bekjennelser.

Kritikken handlet for en stor del om Rousseaus harde angrep på kirken og det at han satte spørsmålstegn ved det rådende samfunnshierarkiet. I Émile tok han avstand fra tradisjonell barneopp­drag­else og mente i stedet at barn burde oppmuntres til å tenke fritt. Rousseau ble også upopulær blant de rike da han kritiserte eiendomsretten.

Mistet beskytter

Tidligere hadde den alltid stridbare, men beundrede Rousseau bestandig kunnet regne med sine beskytteres støtte. Utgiv­elsen av Émile ble vendepunktet. Fra nå av var han alltid en jaget mann.

Jean-Jacques Rousseau ble født i Genève i 1712, som sønn av urmaker Issac Rousseau og Suzanne Bernard. Moren hans døde kort etter fødselen, og Jean-Jacques ble oppdratt av faren. Moren hadde etterlatt en samling romaner som faren og Jean-Jacques leste høyt fra. Derfor lærte han seg tidlig ikke bare å lese og skrive, men også å gjenkjenne «alle menneskets lidelser og følelser”, som han selv uttrykker det.

Da romanene var utlest, gikk de videre til de antikke klassikerne. Denne fredfylte delen av barndommen tok brått slutt da faren en kveld kom i slagsmål med en kaptein.

Han måtte flykte fra Genève for aldri mer å vende tilbake. Jean-Jacques var da ti år og ble sendt vekk for å bli oppdratt av slektninger. Han gikk i barneskole, men da man forsto at det ikke fantes penger til studiene hans, ble han 13 år gammel satt i lære hos en gravør. Rousseau mintes disse årene som frie og lykkelige. Arbeidet hos den gretne gravøren opplevde han derimot som uutholdelig kjedelig.

Baronesse sponset studier

Etter tre år avbrøt Jean-Jacques opplæringen og dro til Annecy, like utenfor Genève. Der ble han kjent med baronessen Louise de Warens. Hos henne fikk han anledning til å studere og drive med musikk. Han ble hos henne i to år. Så dro han til Paris for å etablere seg som komponist og legge fram et noteskriftsystem han hadde skapt. Mottakelsen på musikkakademiet var kjølig, men Rousseau fikk andre forbindelser. En italiensk ambassadør tok ham med til Venezia, der han oppholdt seg som sekretær i tre år. Han levde nær musikken og begynte også å skrive sin egen opera.

Da Rousseau kom tilbake til Paris, ble han kjent med noen av opplysningstidens fremste filosofer – Condillac og Diderot – og fikk bidra til deres skrifter.

I 1749 besvarte han Akademiet i Dijons prisoppgave «Har vitenskapen og kunsten bidratt til renere skikker” med et klart nei og meddelte for første gang hovedtrekkene i sin filosofi. Han vant førstepremien, og Paris-salongenes dører ble for alvor åpnet for ham. På denne tiden traff han også den kvinnen som ble hans følgesvenn livet ut, Thérèse Levasseur. Hun var syerske, og vennene var rystet, men Jean-Jacques var forelsket.

I Bekjennelser omtaler han henne som «den mest dyrebare skapning.”

Trivdes ikke i salongene

Rousseaus opera Landsbyspåmannen gjorde suksess i 1752 og ble spilt 400 ganger i Europa på 1700-tallet (og blir spilt den dag i dag). Noteskriftsystemet ble også tatt opp til ny vurdering, og denne gangen ble det funnet interessant. Men likevel trivdes han ikke i salongene.

Senere skrev han «å sitte stille med armene i kors og snakke om været og om fluene som farer forbi, eller enda verre, utveksle komplimenter, det er en utålelig plage.”

I stedet for å pleie forbindelser fikk han utgitt et nytt innspill til samfunnsdebatten i 1753. Hans avhandling om opprinnelsen og årsakene til ulikhetene mellom menneskene gjorde ikke inntrykk på medlemmene av Det franske akademi, men den ble lest over hele Europa. Rousseau fikk nye tilhengere, men også flere uvenner. Han ble nå åpenlyst angrepet i ulike skrifter.

Det ble så stor uro at han og Thérèse bestemte seg for å forlate Paris. De flyttet i flere år rundt hos ulike velgjørere før de i 1761 slo seg ned i Paris-forstaden Montmorency, hos hertugen av Luxembourg. Her fikk Rousseau igjen tid til å skrive. Det ble tre store klassikere – og ny landsforvisning.

Romaner vakte raseri

Kjærlighetsromanen Julie, eller Den nye Héloïse kom ut i 1761. Den ble øyeblikkelig en bestselger, men den ble også ansett som vovet. Da så Om samfunnspakten og Émile ble publisert, fantes det ikke lenger noen tvil. Rousseaus religiøse og politiske fritenkeri lå langt utenfor det som kunne godtas av samfunnet. Den nå etablerte filosofen ble fordømt på det sterkeste fra katolske såvel som protestantiske prekestoler.

En fransk arrestordre tvang ham igjen på flukt. På en øy i en sveitsisk innsjø fikk han og Thérèse oppleve enda en kort rolig og lykkelig tid. Men også derfra ble de jaget av myndigheter og opphissede landsbyboere.

Sine siste elleve år bodde Rousseau i Frankrike. Salget av bøkene hans ga fremdeles utbytte, og han spedde på inntektene med å kopiere noter. Nå skrev han også sine to siste større verker, de selvbiografiske Den ensomme vandrers drømmerier og Bekjennelser.

På en morgentur i juli 1778 segnet Jean-Jacques Rousseau plutselig om på bakken. Han hadde fått en hjerneblødning og døde på stedet. Etter eget ønske ble Rousseau gravlagt på Poppeløya i Ermenonville, nord for Paris. Men under den franske revolusjonen ville styresmaktene hedre den radikale filosofen og de flyttet derfor levningene til Panthéon i Paris. Det er tvilsomt om han ville ha satt pris på det.

LES MER: Emile – eller om oppdragelse av Jean-Jacques Rousseau, oversatt og med forord av Kirsten Marianne Bessesen (2010)