Operation Source 1943

Under annen verdenskrig var det tyske slagskipet Tirpitz blant de alliertes viktigste angrepsmål. Men gjentatte flyangrep mislyktes. Til sist satte man inn et nytt, hemmelig våpen, og høsten 1943 var tre miniubåter på vei mot gigantskipet.

Tekst: Jan Ingar Thon

Tirpitz var Hitlers stolthet. Slagskipet ble sjøsatt 1. april 1939 til tonene av «Deutschland über alles.” Hun var både et mektig våpen og et symbol på nazismens storhet. Det nordlige Atlanterhavet ble Tirpitz’ jaktmark. Og de livsviktige forsyningskonvoiene til Sovjetunionen var hennes bytte. Rapporter om at Tirpitz nærmet seg var nok til at konvoier spredte seg i skrekk. Deretter kunne skipene plukkes ned ett for ett av fly eller ubåter.

En konstant trussel

Selv om Tirpitz aldri selv angrep noen konvoi, var hun en konstant trussel. Hun måtte derfor senkes.

Dersom Tirpitz var Hitlers stolthet, var hun Winston Churchills mareritt. Han kalte skipet «The Beast” eller «Monsteret.” Gang på gang beordret Englands statsminister flyangrep mot slagskipet. Men alle angrepene var mislykket.

Når hun ikke var i rom sjø, lå Tirpitz langs norskekysten. De trange, smale fjordene utgjorde perfekte ankringssteder. Det var vanskelig eller umulig for de britiske flyene å komme på angrepshold. I tillegg var Tirpitz’ ankringsplasser utstyrt med et fryktinngytende arsenal av luftskyts. Siden angrep fra luften ikke lyktes, besluttet man å forandre taktikk. Man ville slå til der fienden minst forventet det, mot buken på «Monsteret”

Små, men dødelige

De kalte dem X-båter. De var bare 15 meter lange, og med et mannskap på fire. Men de var livsfarlige. I motsetning til vanlige ubåter hadde de ingen torpedoer. Derimot hadde de to ladninger med høyeksplosiver.

De var kraftige nok til å senke selv et så mektig skip som Tirpitz. Det var bare ett problem: for å plassere minene måtte X-båtene komme seg kloss opptil Tirpitz, eller aller helst under selve skroget. Det var nærmest et selvmordsoppdrag. Men i krigstidens England var det ingen mangel på dristige menn som ville risikere det meste i kampen mot nazismen. Snart hadde man samlet mannskaper til seks X-båter. Nå gjaldt det bare å finne Tirpitz.

De såkalte ”barnepikene” – norske motstandsmenn langs hele kysten – holdt Tirpitz under oppsikt og rapporterte om alle skipets bevegelser. Høsten 1943 fant de det fortøyd i Kåfjord i Finnmark. I september samme år ble seks X-båter tauet fra basen i Skottland og mot Tirpitz’ skjulested. Alt var klart for «Operation Source.”

Den begynte ikke bra. Ett av fartøyene fikk motorhavari og to andre slet seg under tauingen. Ett av dem forsvant i dypet. Da den underlige flotiljen nærmet seg Kåfjord i september 1943 var det kun tre X-båter igjen. Mot seg hadde de Europas mektigste slagskip.

Det virket som et umulig oppdrag. Men det var for sent å snu. I grålysningen den 22. september 1943 begynte angrepet.

Opp Kåfjorden

Løytnant Basil Place gikk opp på dekket av X-7 for å trekke litt luft. Han så ut over Kåfjord. Havet var blikkstille. Fjelltoppene rundt fjorden var dekket av et tynt snølag. I det fjerne hørtes radiosendinger, svak musikk og lyden fra kraner og vinsjer.

Alt virket fredelig. Ingen skulle tro at seks kilometer unna lå Tirpitz for anker. Med ett raget et grått panserskrog opp foran X-7. Det var Tirpitz’ eskorteskip Scharnhorst. Løytnant Place holdt pusten. Men i grålysningen så ikke slagskipet miniubåten og dampet videre. X-7 dykket og fortsatte mot enden av Kåfjord der Tirpitz ventet.

I mellomtiden var X-6 i alvorlige problemer. X-båtene ble nærmest sendt rett fra tegnebordet og ut i kamp. Nå ble alle de tekniske svakhetene tydelige.

Først ble periskopet på X-6 fylt av vann. Deretter sviktet fartøyets ballasttank. Navigasjon ble nærmest umulig. Men kommandanten, løytnant Donald Cameron, ga ikke opp. Nærmest i blinde klarte X-6 å kjempe seg frem mot Tirpitz.

Plutselig ble den defekte ballasttanken tømt. X-6 fløt opp som en dupp og ble liggende i overflaten. Bare 30 meter unna hevet Tirpitz’ truende skrog seg. Fra dekket fikk noen av mannskapet se X-6 i vannskorpen. Løytnant Cameron tenkte at alt var over. Men tyskerne bare lo og pekte mot miniubåten. De trodde de så en hval. X-6 forsvant under vannflaten igjen og i sikkerhet.

Men fartøyet steg på nytt, og denne gang ble det oppdaget. En skur av maskingeværild og håndgranater regnet ned over X-6. Desperat bakket løytnant Cameron fartøyet. Med ett hørte de et metallisk klang. X-6 hadde støtt på selve skroget til Tirpitz.

Cameron hadde bare én utvei; å legge synkeminene og deretter senke X-6 for å hindre at den falt i fiendens hender. Mannskapet ble plukket opp av tyske soldater på Tirpitz, og løytnant Cameron ble tatt med til et forhør.

Løftet seg flere meter

Så langt var stemningen nærmest gemyttlig. Offiserene på Tirpitz forsto ikke hensikten med de komiske små ubåtene. De skulle snart få svar.

Nå gikk X-7 til aksjon. Fartøyet skjøt gjennom det mørke vannet i retning Tirpitz. Det var vanskelig å se noe, men plutselig hørte løytnant Place noe skrape mot overbygningen på miniubåten. Det var baugen på Tirpitz. De var rett under buken på slagskipet, og X-7 plasserte sprengladningen og satte kursen bort.

På Tirpitz forstod man nå at de var under angrep. Fortvilet forsøkte de å få skipet unna faresonen, men for sent. Gigantskipet hadde bare så vidt satt seg i bevegelse da minene detonerte. Kraften i eksplosjonene fikk Tirpitz til å løfte seg flere meter, og inne i skipet brøt det ut kaos da korridorene ble fylt av damp og olje fra rør og ledninger som sprang lekk.

Nå var ikke stemningen lenger gemyttlig. I stedet ble de britiske fangene bryskt skubbet inn i kasjotten. Snart fikk de selskap av flere briter. Det var mannskapet på X-7 som også hadde blitt tatt til fange. De britiske fangene tok det hele med stor ro og skjeve smil. De hadde gjort jobben sin.

Det eneste som bekymret dem var at Tirpitz fortsatt fløt. Hadde aksjonen mislykkes?

Nådestøt ved Håkøya

De trengte ikke uroe seg. Eksplosjonene hadde laget store bulker og flenger i Tirpitz’ skrog. Skipet tok inn vann, det elektriske anlegget var ute av drift og en oljetank var ødelagt. Dessuten var ett av skipets kanontårn blitt skadet av minene.

De neste seks månedene tilbrakte Tirpitz under omfattende reparasjoner. Dette ga de allierte konvoiene et pusterom og det britiske flyvåpenet tid til å forberede det endelige angrepet.

Tirpitz’ endelikt kom 12. november 1944 ved Håkøya i Troms. To nyutviklede bomber av typen «Tallboy” traff målet. Mer enn 1000 tyske sjømenn ble innesperret i det kantrede skipet. Til tross for fortvilte forsøk var det umulig å redde dem ut.

Gjennom panserstålet hørte redningsmannskapene de innesperrede matrosene synge nasjonalsangen for å holde motet oppe. Tirpitz gikk under på samme måte som hun ble sjøsatt, til tonene av «Deutschland über alles.”

LES MER: Banesår – Tirpitz og jakten på X-5 av Alf R. Jacobsen (2003)