Skottetoget

I august 1612 ble ett av norgeshistoriens mest sagnomsuste slag utkjempet ved Kringen i Gudbrandsdalen. Fire hundre norske bønder beseiret skotske leiesoldater i et blodig oppgjør der bare 18 skotter overlevde.

Tekst: Kjetil Johansen

De var omtrent fire hundre stykker, og de var bønder fra Vågå, Dovre, Lesja, Lom, Ringebu og Fron. Nå gjemte de seg i det bratte terrenget og ventet på at tre hundre skotske leiesoldater skulle marsjere rett inn i bakholdet. Bøndene hadde lagt en dødsfelle.

Skottene måtte passere på en smal sti, som lå ved foten av en bratt skogskrent. På den andre siden av stien rant Lågen.

Litt utpå dagen dukket den skotske hæren opp. De travet avsted langs stien. Så klappet fella igjen. De norske bøndene gikk til angrep. Det store flertallet av dem hadde børser å skyte med, og var ellers bevæpnet med økser, spyd eller sabel for nærkamp. Etter halvannen time var det hele over. De norske bøndene hadde vunnet en strålende seier. 134 skotter ble tatt til fange. Resten av skottehæren var enten drept eller druknet. Kun seks norske bønder hadde mistet livet i slaget.

Importerte soldater

Men hva gjorde skottene i Gudbrandsdalen? Hvorfor ble de angrepet av norske bønder, og hvor var den norske hæren?

I 1612 eksisterte det ingen stående norsk hær. Forsvaret var basert på at nettopp bøndene skulle mobiliseres i en milits dersom fienden kom. Dessuten hadde Danmark-Norge vært i krig med Sverige siden 1611, så de regulære dansk-norske hærstyrkene var opptatt i det som kalles Kalmarkrigen.

Svenskene trengte flere soldater, og hadde begynt å rekruttere leietropper i utlandet, blant annet i Skottland. Danske krigsskip kontrollerte imidlertid Kattegat, noe som betød at skottene måtte krysse norsk territorium for å komme seg til Sverige. De skotske leiesoldatene var ledet av oberstløytnant Alexander Ramsay, kaptein George Sinclair og kaptein George Hay. Ramsay var med andre ord øverstkommanderende, men i folkelig norsk tradisjon er det Sinclair som spiller den mest prominente rollen.

Hvorfor Sinclair er blitt tillagt så stor betydning er uklart, men én av teoriene går ut på at han rett og slett var den mest karismatiske av de skotske offiserene. En annen gruppe leiesoldater hadde allerede kommet seg til Sverige via Trøndelag. Ramsay kan ha tatt sikte på å lede sine menn via Romsdalen og deretter Gudbrandsdalen fordi dette var et tynt befolket område. Skottene regnet ikke med å møte motstand på denne strekningen. Dét skulle vise seg å være en gedigen feilvurdering.

Rundlurt i Romsdalen?

19. eller 20. august ankom skottene Romsdalsfjorden i to skip. En lokal mann som var ute i fiskerbåten sin, Ivar Helland, ble praiet og brukt som los. Målet var Åndalsnes, men Helland fortalte skottene at han ikke var kjent i farvannet. Skottene skaffet seg en ny los i Peder Klungnes, som først trodde båtene kom med korn. Da han oppdaget hva skottenes ærend virkelig var, skal han ha gjort det han kunne for å sinke dem. Klungnes fikk overbevist dem om at farvannet rundt Åndalsnes var farlig, og det endte med at skottene gikk i land på nordsiden av fjorden. For å komme til Åndalsnes, måtte de derfor først marsjere rundt hele Isfjorden.

Dermed fikk nyheten om landgangen tid til å spre seg på sørsiden av fjorden. Ifølge sagnet skal Klungnes ha sneket seg til å skrive en beskjed på en treflis, som han ga til en tjenestejente. Hun rodde deretter over fjorden med meldingen om at landet var invadert.

Uansett hva årsaken til forsinkelsen var, ga den folk i dalene muligheten til å forberede seg på skottenes ankomst. Og forberede seg gjorde de, til gagns.

”Skjendte og brændte”

Hvorfor bestemte bøndene seg for å ta skottene? Kalmarkrigen ble jo utkjempet i grenseområdene mellom Sør-Sverige og Danmark, og hadde lite med det norske innlandet å gjøre.

I ”Sinklarvisa” blir skottene beskrevet som tyver, voldtektsmenn og vandaler:

De skjendte og brændte hvor de drog frem,
al folkeret monne de krænke,
oldingens avmagt rørte ei dem,
de spottet den grætende enke

Dette høres ille ut, men faktum er at vi kjenner til bare ett sikkert tilfelle av plyndring: På Setnesgården i Romsdalen. Selveste stattholderen gikk god for at skottene ikke plyndret flere steder.

Folketradisjonen har likevel et annet syn på saken. Det fortelles om både drap og gårder som ble brent, samt buskap som ble maltraktert. Og skottene sørget uansett for å rekvirere mat og forsyninger fra de lokale bøndene, noe som neppe var særlig populært.

Nyheten om skottenes framferd spredte seg raskt. Varder ble tent og budstikker ble sendt rundt. Bøndene var naturlig nok ikke komfortable med å ha en fremmed hær i nærheten, og dølene mobiliserte da det ble klart at skottene hadde tenkt seg ned Gudbrandsdalen.

Det var lensmannen i Lesja, Lars Hage, sammen med fogden i Gudbrandsdalen, Lars Gram, og lensmannen i Ringebu, Peder Ravnklev, som ledet an i forberedelsene til bakholdet. I tillegg spilte bonden Berdon Sejelstad fra Ringebu en sentral rolle.

Dølene satset på alle krigsstrategiers mor, nemlig bakholdet. Og strategien lyktes. I slaget ved Kringen 26. august ble seieren total.

Massakren i Kvam

Hva skulle bøndene gjøre med sine 134 krigsfanger? Det var jo ingen ordinære norske hærstyrker de kunne overlate dem til. Og det kunne bli farlig å la dem få streife fritt omkring i landet.

Et alternativ var å ta skottene med til Akershus, men det var en lang og strabasiøs ferd gjennom ulendt terreng.

Ifølge sagnet ble skottene ført til et sted i Kvam som den dag i dag kalles Skottelåven. Her ble de rett og slett tatt av dage. Det skjedde antakelig på oppfordring fra Peder Klungnes, som skottene hadde tvunget til å vise vei for dem helt fra Romsdalen.

Sognepresten og historikeren Hans Peter Schnitler Krag spekulerte i 1838 på om bøndene satte i gang myrderiene etter å ha drukket seg fulle, og at de følte seg tvunget til å sette punktum for hele affæren fordi det var tid for innhøsting. Men det kan også ha ligget et ønske om hevn bak massakren.

I februar hadde svenske soldater gjenerobret Nya Lödöse ved Göteborg. Syv hundre tyske leiesoldater i dansk-norsk tjeneste fikk lov til å avmarsjere etter å ha overgitt seg. Men tre hundre norske bønder ble ikke omfattet av kapitulasjonen, og ble derfor drept. Enkelte av disse skal ha hatt slekt i Gudbrandsdalen. Nå ble imidlertid ikke alle skottene drept. 18 av dem ble skånet, blant annet oberstløytnant Ramsey. De ble ført til Oslo og deretter til København, hvor noen av dem valgte å gå i dansk tjeneste.

LES MER: Historien om den skotske ekspedisjonen til Norge i 1612 av Thomas Michell (norsk utgave 1997) ● Herr Sinclair dro over salten hav av Rolf Rasch-Eng (1992)