Avholdssaken har stått sterkt i Norge både før og etter forbudstiden.

SVAR: Forbudstiden henviser til perioden da noen nasjoner innførte forbud mot alkohol. De fleste slike forbud ble innført fra ca. 1915, blant annet i USA der The Volstead Act ble fremmet av den norskættede juristen Andrew John Volstead.

I Norge ble et brennevinsforbud innført av Stortinget i 1916. En folkeavstemming i 1919 ga et klart flertall på 62 prosent for at dette skulle videreføres, med størst tilslutning i vest, sør og nord.

Forbudet hang sammen med den voldsomme veksten i alkoholforbruket. Brennevinet fikk riktignok sitt gjennombrudd på 1600-tallet, men det var først etter 1816 at salg og omsetning ble helt frigitt. Forbruket var derfor på sitt høyeste omkring 1830–40, da hver voksen innbygger i Norge drakk 13 liter rent brennevin i året i snitt. Høyere alkoholkonsum har aldri vært registrert her til lands verken før eller siden, og det vokste fram en godt organisert avholdsbevegelse som svar på det.

De første årene ble forbudet fulgt mer eller mindre lojalt. Men i 1920-årene eksploderte smuglingen og hjemmebrenningen, og håndhevelsen av loven krevde et stadig større kontrollapparat. I 1926 ble det holdt en ny folkeavstemming, og denne gang ble det flertall mot forbud.

Forbudstiden betydde ikke at nordmenn manglet alkohol. Øl og vin var fortsatt lovlig i et regulert salg som fra 1922 ble lagt til et nytt og statlig kontrollert Vinmonopol.

Borger­krigen i Spania startet med et opprør i regi av de militære i 1936. I tre år holdt Barcelona ut mot Francos styrker. Under krigen ble byen rystet av kamper mellom grupper på venstresiden.

Tekst: Marcos Cantera Carlomagno

I mai 1937 fylles Barcelonas gater plutselig av barrikader, blod og eimen av krutt. Tele­fonsentralen, som lenge har stått under kontroll av byens anarkister, blir beleiret av kommunistiske styrker. Selv om den spanske borgerkrigen pågår for fullt i Spania, har det brutt ut kamper mellom gruppene som forsvarer hovedstaden i Catalonia.

Livet i byen er lammet. Folk holder seg innendørs i flere dager. De bilene som viser seg i gatene, kjører slalåm mellom oppstilte barrikader.

Kostet hundrevis av liv

Kampene mellom 3. og 7. mai 1937 koster over 500 menneskeliv. Samtidig med at dette interne oppgjøret utspiller seg i Barcelona legger fiendens hær, ledet av general Francisco Franco, under seg stadig større deler av Spania.

I 1931 hadde Spanias kong Alfonso XIII flyktet etter store folkelige protester. Landet ble en demokratisk republikk. I årene som fulgte ble det gjennomført flere reformer i det dypt konservative landet. For eksempel fikk kvinner stemmerett, og kirken ble skilt fra staten.

Ved valget i februar 1936 seiret Folkefronten, som var en allianse av partier på venstresiden. For en gruppe fremstående militære ble dette dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Begynte i koloniene

Den spanske borgerkrigen tok til sommeren 1936. Generalenes opprør begynte i de spanske koloniene i Nord-Afrika og spredte seg fort til hjemlandet. General Franco fremsto snart som leder for opprøret. Hans styrker fikk støtte av de to diktaturene Tyskland og Italia mens den republikanske regjeringen bare fikk hjelp av Sovjetunionen og frivillige fra en lang rekke land, også de nordiske. Storbritannia og Frankrike erklærte seg imidlertid nøytrale og ville ikke selge våpen til den demokratisk valgte spanske regjeringen.

I by etter by tok de militære over makten. Men i enkelte byer, for eksempel Barcelona, var fagforeningene sterke og godt bevæpnet. Derfor kunne de slå tilbake det militære opprøret.

Nasjonalismen sto sterkt

Barcelona skilte seg også ut fra resten av Spania på andre måter. Nasjonalismen sto sterkt i Catalonia. Mange innbyggere ville ha en egen, uavhengig stat med Barcelona som hovedstad.

Barcelona var også Spanias største by med en sterk økonomi, en moderne industri og en voksende arbeiderbevegelse. Samtidig var resten av landet for en stor del fattig og underutviklet. Anarkistene var klart størst, men det fantes også flere andre venstrepartier i Catalonia. Da borgerkrigen brøt ut i 1936, gjorde anarkistene spesielt stor motstand i Barcelona. De seiret over de militære og var plutselig de virkelige makthaverne i regionen.

De satte umiddelbart i gang med å gjøre sin visjon om en arbeiderstyrt sosialisme til virkelighet. Så godt som alle bedrifter ble overtatt av arbeiderkollektiver. «Det var første gang jeg noen sinne befant meg i en by hvor arbeiderklassen satt ved roret”, skrev forfatteren George Orwell i boken Hyllest til Katalonia.

Røde og svarte faner

Overalt kunne man se anarkist­enes røde og svarte faner. De vaiet over kafeene – som ble styrt av kelnerne – og prydet drosjer, trikker og alle andre transportmidler. Til og med skopusserne malte sine skuffer i rødt og svart. I Spania hadde den katolske kirken tradisjonelt stått på det etablerte samfunnets side og motsatt seg store samfunnsreformer. Derfor fantes det også grupper av arbeidere som drev og rev kirker og andre religiøse bygninger.

Hundrevis av prester, munker og nonner ble drept.

Siden anarkistene kontrollerte telefonsentralen i Barcelona, kunne de avlytte alle linjer. De bestemte også hvilke samtaler som ble sluppet gjennom og hvilke som ble avvist. Ikke engang republikkens president, som for det meste holdt til i Barcelona, kunne være trygg på å få snakke med regjeringssjefen i Valencia.

Anarkistenes store suksess i Catalonia ga uttelling da det ble utskiftinger i den republikanske sentralregjeringen i begynnelsen av november 1936. Fire anarkister ble ministre. En av dem var Federica Montseny, som ble Spanias første kvinnelige statsråd.

Avhengig av Sovjetunionen

Men den republikanske siden ble også rystet av indre stridigheter. Den viktigste skillelinjen gikk mellom det radikale venstre, som ble ledet av anarkistene, og det Stalin-tro kommunistpartiet. Siden vestmaktene nektet å selge våpen til regjeringen, ble republikken avhengig av militær støtte fra Sovjetunionen. Dette gjorde det mulig for de Stalin-tro kommunistene å styrke sin posisjon. Sentralregjeringen i Valencia vedtok våren 1937 at alle privateide våpen skulle innleveres. Målet var å skape en «upolitisk” politimyndighet, noe som i praksis betydde at fagforeningsfolk ble holdt utenfor. Ledelsen for den anarkistiske fagforeningen CNT mente at dette bare var det første skrittet. Dersom ingen andre enn regjeringens politifolk fikk bære våpen, ville de også kunne ta kontrollen over Barcelonas industrier som hadde vært styrt av fagforeningene siden året før.

Krig i Barcelonas gater

Mange gikk og ventet på en overenskomst mellom anarkistene og kommunistene. Kampene tok til 3. mai da sivilgardister og væpnede grupper fra kommunistpartiet forsøkte å kaste ut anarkistene fra telefonsentralen.

Nyheten om at regjeringsstyrkene prøvde å overta arbeiderkontrollerte bygninger med makt fikk de mange anarkistene i byen til å trekke ut i gatene med våpen i hånd. Det ble reist barrikader i mange bydeler, og viktige bygninger ble besatt eller beleiret. George Orwell, som forflyttet seg mellom ulike steder i byen under kampene, skrev at det forekom en hel del skuddløsning, men ingen stormangrep på fiendtlige stillinger og heller ikke noe artilleribombardement.

Regjeringssiden fikk kontroll

Om kvelden 7. mai ankom  6000 godt bevæpnede soldater fra Valencia. Innsatsen deres bidro til at regjeringsstyrkene fikk kontroll over sentrum, men anarkistene kontrollerte fremdeles arbeiderbydelene og industribedriftene hvor arbeidet hadde ligget nede i flere dager. Siden verken produksjon eller handel hadde fungert under kampene, begynte det å bli smått med mat i byen. I denne situasjonen vedtok lederne for anarkistene å oppgi kampen. Over 500 mennesker var døde og over  1000 var såret.

Den direkte konsekvensen av kampene i Barcelona var at republikken fikk en ny regjering der de radikale statsrådene ble avløst av kommunister og deres allierte. Anarkistene i Catalonia var ikke helt knust, men de hadde mistet det meste av sin makt.

Franco startet offensiv

I slutten av oktober 1938 satte Franco inn en storoffensiv mot Catalonia. Systematisk og brutalt ble republikanerne slått tilbake. Slaget ved Ebro ble krigens største, lengste og blodigste. Da det hele var slutt 15. november, var republikkens militære ressurser uttømt.

Etter nederlaget i Ebro sto Catalonia helt uten forsvar. Den 23. desember, i timene før julaften, ble sluttmarsjen mot Barcelona innledet. En måned senere falt byen. Francos styrker rykket langsomt fram for å gi de hundretusener av flyktninger tid til å komme seg over grensen til Frankrike.

5. februar forlot republikkens president, den katalanske regjeringens president og hans baskiske kollega landet til fots. Noen uker senere falt Madrid, og den spanske borgerkrigen var over. For mange av de katalanerne som hadde støttet den folkevalgte regjeringen ventet nesten 38 års undertrykkelse under Francos styre.

LES MER: Kampen om Spania: Den spanske borgerkrigen, 1936-1939 av Antony Beevor(2009) ● Hyllest til Katalonia av George Orwell (1938)

Under annen verdenskrig var det tyske slagskipet Tirpitz blant de alliertes viktigste angrepsmål. Men gjentatte flyangrep mislyktes. Til sist satte man inn et nytt, hemmelig våpen, og høsten 1943 var tre miniubåter på vei mot gigantskipet.

Tekst: Jan Ingar Thon

Tirpitz var Hitlers stolthet. Slagskipet ble sjøsatt 1. april 1939 til tonene av «Deutschland über alles.” Hun var både et mektig våpen og et symbol på nazismens storhet. Det nordlige Atlanterhavet ble Tirpitz’ jaktmark. Og de livsviktige forsyningskonvoiene til Sovjetunionen var hennes bytte. Rapporter om at Tirpitz nærmet seg var nok til at konvoier spredte seg i skrekk. Deretter kunne skipene plukkes ned ett for ett av fly eller ubåter.

En konstant trussel

Selv om Tirpitz aldri selv angrep noen konvoi, var hun en konstant trussel. Hun måtte derfor senkes.

Dersom Tirpitz var Hitlers stolthet, var hun Winston Churchills mareritt. Han kalte skipet «The Beast” eller «Monsteret.” Gang på gang beordret Englands statsminister flyangrep mot slagskipet. Men alle angrepene var mislykket.

Når hun ikke var i rom sjø, lå Tirpitz langs norskekysten. De trange, smale fjordene utgjorde perfekte ankringssteder. Det var vanskelig eller umulig for de britiske flyene å komme på angrepshold. I tillegg var Tirpitz’ ankringsplasser utstyrt med et fryktinngytende arsenal av luftskyts. Siden angrep fra luften ikke lyktes, besluttet man å forandre taktikk. Man ville slå til der fienden minst forventet det, mot buken på «Monsteret”

Små, men dødelige

De kalte dem X-båter. De var bare 15 meter lange, og med et mannskap på fire. Men de var livsfarlige. I motsetning til vanlige ubåter hadde de ingen torpedoer. Derimot hadde de to ladninger med høyeksplosiver.

De var kraftige nok til å senke selv et så mektig skip som Tirpitz. Det var bare ett problem: for å plassere minene måtte X-båtene komme seg kloss opptil Tirpitz, eller aller helst under selve skroget. Det var nærmest et selvmordsoppdrag. Men i krigstidens England var det ingen mangel på dristige menn som ville risikere det meste i kampen mot nazismen. Snart hadde man samlet mannskaper til seks X-båter. Nå gjaldt det bare å finne Tirpitz.

De såkalte ”barnepikene” – norske motstandsmenn langs hele kysten – holdt Tirpitz under oppsikt og rapporterte om alle skipets bevegelser. Høsten 1943 fant de det fortøyd i Kåfjord i Finnmark. I september samme år ble seks X-båter tauet fra basen i Skottland og mot Tirpitz’ skjulested. Alt var klart for «Operation Source.”

Den begynte ikke bra. Ett av fartøyene fikk motorhavari og to andre slet seg under tauingen. Ett av dem forsvant i dypet. Da den underlige flotiljen nærmet seg Kåfjord i september 1943 var det kun tre X-båter igjen. Mot seg hadde de Europas mektigste slagskip.

Det virket som et umulig oppdrag. Men det var for sent å snu. I grålysningen den 22. september 1943 begynte angrepet.

Opp Kåfjorden

Løytnant Basil Place gikk opp på dekket av X-7 for å trekke litt luft. Han så ut over Kåfjord. Havet var blikkstille. Fjelltoppene rundt fjorden var dekket av et tynt snølag. I det fjerne hørtes radiosendinger, svak musikk og lyden fra kraner og vinsjer.

Alt virket fredelig. Ingen skulle tro at seks kilometer unna lå Tirpitz for anker. Med ett raget et grått panserskrog opp foran X-7. Det var Tirpitz’ eskorteskip Scharnhorst. Løytnant Place holdt pusten. Men i grålysningen så ikke slagskipet miniubåten og dampet videre. X-7 dykket og fortsatte mot enden av Kåfjord der Tirpitz ventet.

I mellomtiden var X-6 i alvorlige problemer. X-båtene ble nærmest sendt rett fra tegnebordet og ut i kamp. Nå ble alle de tekniske svakhetene tydelige.

Først ble periskopet på X-6 fylt av vann. Deretter sviktet fartøyets ballasttank. Navigasjon ble nærmest umulig. Men kommandanten, løytnant Donald Cameron, ga ikke opp. Nærmest i blinde klarte X-6 å kjempe seg frem mot Tirpitz.

Plutselig ble den defekte ballasttanken tømt. X-6 fløt opp som en dupp og ble liggende i overflaten. Bare 30 meter unna hevet Tirpitz’ truende skrog seg. Fra dekket fikk noen av mannskapet se X-6 i vannskorpen. Løytnant Cameron tenkte at alt var over. Men tyskerne bare lo og pekte mot miniubåten. De trodde de så en hval. X-6 forsvant under vannflaten igjen og i sikkerhet.

Men fartøyet steg på nytt, og denne gang ble det oppdaget. En skur av maskingeværild og håndgranater regnet ned over X-6. Desperat bakket løytnant Cameron fartøyet. Med ett hørte de et metallisk klang. X-6 hadde støtt på selve skroget til Tirpitz.

Cameron hadde bare én utvei; å legge synkeminene og deretter senke X-6 for å hindre at den falt i fiendens hender. Mannskapet ble plukket opp av tyske soldater på Tirpitz, og løytnant Cameron ble tatt med til et forhør.

Løftet seg flere meter

Så langt var stemningen nærmest gemyttlig. Offiserene på Tirpitz forsto ikke hensikten med de komiske små ubåtene. De skulle snart få svar.

Nå gikk X-7 til aksjon. Fartøyet skjøt gjennom det mørke vannet i retning Tirpitz. Det var vanskelig å se noe, men plutselig hørte løytnant Place noe skrape mot overbygningen på miniubåten. Det var baugen på Tirpitz. De var rett under buken på slagskipet, og X-7 plasserte sprengladningen og satte kursen bort.

På Tirpitz forstod man nå at de var under angrep. Fortvilet forsøkte de å få skipet unna faresonen, men for sent. Gigantskipet hadde bare så vidt satt seg i bevegelse da minene detonerte. Kraften i eksplosjonene fikk Tirpitz til å løfte seg flere meter, og inne i skipet brøt det ut kaos da korridorene ble fylt av damp og olje fra rør og ledninger som sprang lekk.

Nå var ikke stemningen lenger gemyttlig. I stedet ble de britiske fangene bryskt skubbet inn i kasjotten. Snart fikk de selskap av flere briter. Det var mannskapet på X-7 som også hadde blitt tatt til fange. De britiske fangene tok det hele med stor ro og skjeve smil. De hadde gjort jobben sin.

Det eneste som bekymret dem var at Tirpitz fortsatt fløt. Hadde aksjonen mislykkes?

Nådestøt ved Håkøya

De trengte ikke uroe seg. Eksplosjonene hadde laget store bulker og flenger i Tirpitz’ skrog. Skipet tok inn vann, det elektriske anlegget var ute av drift og en oljetank var ødelagt. Dessuten var ett av skipets kanontårn blitt skadet av minene.

De neste seks månedene tilbrakte Tirpitz under omfattende reparasjoner. Dette ga de allierte konvoiene et pusterom og det britiske flyvåpenet tid til å forberede det endelige angrepet.

Tirpitz’ endelikt kom 12. november 1944 ved Håkøya i Troms. To nyutviklede bomber av typen «Tallboy” traff målet. Mer enn 1000 tyske sjømenn ble innesperret i det kantrede skipet. Til tross for fortvilte forsøk var det umulig å redde dem ut.

Gjennom panserstålet hørte redningsmannskapene de innesperrede matrosene synge nasjonalsangen for å holde motet oppe. Tirpitz gikk under på samme måte som hun ble sjøsatt, til tonene av «Deutschland über alles.”

LES MER: Banesår – Tirpitz og jakten på X-5 av Alf R. Jacobsen (2003)

Det firehodete troll: Erling Falk, Trond Hegna, Arne Ording og Arnulf Øverland. Tegning i Minerva. Bilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

SVAR: Mot Dag – også kalt det firehodete troll – var både et tidsskrift og en organisasjon. Den ble etablert i 1921, etter initiativ fra Erling Falk, og hadde på det meste 200 medlemmer.

De såkalte motdagistene var kjente forfattere, intellektuelle, embetsmenn og seinere politikere. Blant medlemmene fantes Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Inger Hagerup, samt senere sjef for Norges militære etterretning Vilhelm Evang, senere sjef for Overvåkingspolitiet Asbjørn Bryhn og senere helsedirektør Karl Evang.

Mot Dag var et venstreradikalt forbund, men var likevel del av Det norske Arbeiderpartiet fram til 1925. Etter lang strid ble organisasjonen så ekskludert, hvoretter den ble tatt opp i Norges Kommunistiske Parti. På 1930-tallet var organisasjonen aktiv i arbeidet med å danne et nytt arbeiderparti, men forsøket mislyktes. Mot Dag etablerte imidlertid Fram forlag, som ga ut Arbeidernes Leksikon i 1933. Organisasjonen sto også bak den første oversettelsen av Karl Marx’ Kapitalen til norsk.

Mot Dag er først og fremst kjent for sin intellektuelle kraft, og mange av etterkrigstidens ledende politikere og kulturpersoner hadde i sin tid vært medlem der. Organisasjonen ble nedlagt i 1936.

Den øst-romerske keiseren Justinian hørte ikke på rådgiverne ved det bysantinske hoffet. Tross deres sterke protester valgte han den tidligere prostituerte kvinnen Theodora til kone. Snart ble hun sin manns viktigste medarbeider.

Tekst: Sara Griberg

Det går et sus gjennom publikum når det nylig kronede keiserparet trer inn i marmorlosjen på kappløpsarenaen. Den jenta som kneiser i kostbare juveler ved herskerens side, har vært en av Konstantinopels mest skandaløse artister. Nå er hun iført keiser­husets purpurrøde drakt. Men mange av mennene har sett henne uten en tråd på kroppen. Enkelte av dem skryter til og med av å ha nytt godt av hennes erotiske kunster.

Justinian I, som ble kronet til keiser i 527, har gått over i historien som en av de mest betydningsfulle herskerne i Østromerriket. Han ble berømt for sine erobringer, for sin lovgivning og sine byggverk. Likevel er han kanskje mest kjent for sitt valg av kone.

Theodora kom fra de laveste samfunnslag og hadde en fortid som prostituert skuespiller. I og med ekteskapet med Justinian ble hun imidlertid datidens mektigste kvinne. Til forskjell fra de fleste andre keiserlige ektefeller engasjerte hun seg i styre og stell av riket og ble husket for sosiale reformer, men også for sin grusomhet og hensynsløshet mot folket.

Politikk og veddeløp

På 400-tallet hadde germanske stammer erobret de vestlige delene av Romerriket. Men i øst levde keiserriket videre. Konstantinopel var hovedstad i det som senere skulle bli kalt Østromerriket eller Det bysantinske riket.

De østromerske keiserne holdt på den gamle tradisjonen med å kjøpe folkets lojalitet ved hjelp av «brød og sirkus”. Hovedscenen for denne offentlige underholdningen var byens arena for hesteveddeløp – hippodromen. Hesteveddeløpene ble arrangert av forskjellige lag, oppkalt etter sine re­spektive farger. På 500-tallet dominerte de blå og grønne lagene helt, og de fungerte også som politiske grupperinger. Tradisjonelt var det blå lagets tilhengere keisertro. I tillegg til konkurranser med hest og vogn, ble det også arrangert annen underholdning som akrobatikk, boksing, blodsport, dans, sang og skuespill som fylte pausene mellom løpene.

Utdannet skuespiller

Theodora ble født inn i en fattig familie ca. år 497. Faren, Akakios, tjenestegjorde hos De grønne som bjørne­passer, men døde da Theodora var bare fem år. Moren, som hadde enda to døtre å brødfø, giftet seg igjen og håpet at hennes nye mann skulle kunne overta den døde mannens jobb. Stillingen var imidlertid allerede besatt, og familien var truet av hungersnød. Da kom De blå til unnsetning og tilbød mannen arbeid, antakelig for å ergre sine rivaler blant De grønne.

Publikum elsket henne

Døtrene ble også opplært til artister. Theodora var ingen stor begavelse verken i sang eller i dans, men hun var pen og hadde et talent som komiker. Og publikum elsket henne. I femtenårsalderen var hun allerede en fullbefaren stjerne, og kombinerte grovkornet humor med ero­tiske innslag under sine offentlige forestillinger.

I sitt mest kjente nummer skal hun ha ligget utstrakt på ryggen nesten naken mens levende gjess prikket i seg såkorn som var strødd ut over venusberget hennes. Artistjobben besto i å tilfredsstille publikum både på og utenfor scenen, og mellom forestillingene forsørget Theodora seg som prostituert.

Det var forbudt for skuespillere og prostituerte å gifte seg med menn fra de høyere klassene. Den beste overlevelsesmetoden for en slik kvinne var derfor å finne en velstående elsker som forsørget henne. Theodora traff en mann som var guvernør i en nordafrikansk provins og slo følge med ham over Middelhavet som hans konkubine. Da lidenskapen omsider avtok, ble hun kastet ut, men greide – antakelig ved å selge kroppen sin – å komme seg tilbake til Konstantinopel. Det finnes opplysninger om at hun hadde jobb på et silkeveveri da hun i 25-årsalderen innledet et forhold til den cirka 15 år eldre Justinian. Han var nevø av den daværende keiseren, Justinus I. Siden han skulle ta over etter onkelen, hadde han fått grundig opplæring.

Selv om Justinian kunne velge og vrake mellom høyættede kvinner, var han fast bestemt på å gjøre Theodora til sin keiserinne. Han overtalte derfor onkelen til å vedta en ny lov. Ifølge det nye ediktet ble det nå mulig for en forhenværende prostituert å gifte seg med en mann fra herskerklassen, forutsatt at hun «var reformert.” Hun måtte med andre ord ha forlatt sitt gamle, syndefulle liv til fordel for en tilværelse som en ærbar kvinne.

Økte skattene og førte krig

Paret giftet seg i 525. To år senere ble Justinian utnevnt til medregent av sin gamle og syke onkel.

Etter onkelens død gjennomførte Justinian store forandringer. Han økte skattene, reformerte lovgivningen og startet kriger både mot Persia og mot germanerne i områder som tidligere hadde tilhørt Vestromerriket. Theodora tok aktivt del i hans arbeid med å styre imperiet, noe somfremgår av at navnet hennes er å finne ved siden av keiserens på bevarte offisielle dokumenter.

Reformene og det økte skattetrykket vakte misnøye i befolkningen, og i 532 ble De grønne og De blå – som normalt var rivaler – enige om å gjøre opprør mot keisermakten. De satte fyr på store del­er av Konstantin­opels bygningsmasse og utnevnte en konkurrerende keiser.

Opprøret ble kalt for Nikaopprøret etter det greske ordet for seier, og ble skandert av den opprørske folkemassen. Da demonstrantene truet keiserpalasset, mente Justinian og rådgiverne hans at de var beseiret og la planer for flukten. Men Theodora nektet å gi opp. «Purpuren er et godt likklede”, skal hun ha uttalt. «Jeg ville foretrekke å dø i full keiserlig skrud.”

Justinian ble ansporet av hennes besluttsomhet og valgte å bli værende for å slå ned oppstanden med makt. Flere titusener av opprørere ble tatt til fange av Justinians generaler og stengt inne på hippodromen der de ble massakrert.

Bygget Hagia Sofia

Keiseren satte umiddelbart i gang med å gjenreise Konstantinopels raserte forum. Blant annet oppførte han den praktfulle Hagia Sofia på ruinene av en eldre kirke, og foreviget sitt og Theodoras navn på søylene.

Historikeren Prokopios, som var deres samtidige, skildrer Theodora som en hard og grusom hersker som ikke kviet seg for å kvitte seg med enhver som måtte komme i veien for hennes maktbegjær. Senere er hun også blitt beskrevet som en feministisk foregangskvinne, som i sine 20 år på tronen aldri glemte sitt opphav og arbeidet for å forbedre tilværelsen for utsatte kvinner. Hun stiftet klostre som tok imot «reformerte” prostituerte og arbeidet for lovgivning som forbød salg av mindreårige jenter som sexslaver. Theodora døde i femtiårsalderen, i 548, antakelig av kreft. Justinian overlevde henne med 17 år. Han giftet seg aldri igjen, og da han døde i 565 ble han gravlagt ved siden av sin kone.

LES MER: Hemmelig historie av Prokopios (2000)

I juli 1936 gjorde spanske offiserer opprør mot den lovlig valgte regjeringen. Det ga støtet til en borgerkrig som skulle vare i tre år. Mange over hele verden så krigen som en skjebnekamp mellom demokratiet og fascismen, og dro til Spania for å kjempe mot Franco. Blant dem var minst to hundre nordmenn.

Tekst: Mona Vaagan

Vinteren 1937 var 18-årige Martin Schei bosatt i Førde og aktiv i AUF. Han uttalte til en venn: «No kjempar kameratane våre i Spania. Der burde vi også ha vore.”

Schei omsatte snart ordene i handling. I mai samme år dro han som utsending til AUFs landsmøte i Oslo og deltok på et kurs på Utøya. Deretter skulle han ha reist hjem. Men i stedet satte han kursen mot Spania.

Nesten ingen kjente til reiseplanene. Norske myndigheter hadde nylig innført forbud mot å verve seg til krigstjeneste i utlandet. Det var et resultat av ikke-intervensjonsavtalen de fleste europeiske land, deriblant Norge, hadde skrevet under på. Redselen var stor for at konflikten i Spania skulle spre seg til resten av Europa.

Omkring 35.000 frivillige trosset det storpolitiske vedtaket og vervet seg til fordel for den spanske regjeringssiden. De kom fra 53 forskjellige nasjoner. Det ble sagt at det var den største mønstringen i sitt slag siden korstogene.

Bataljon Thälmann

Utlendingene ble innrullert i De internasjonale brigadene. De fleste nordmennene havnet i Bataljon Thälmann, oppkalt etter en tysk kommunistleder. Bak brigadene sto Komintern, den internasjonale kommunistsammenslutningen. En stor andel av de frivillige var kommunister. Men mange av de norske frivillige var også Arbeiderpartifolk eller uten politisk tilknytning.

De internasjonale brigadene ble første gang satt inn i kampene om Madrid i november 1936. Da hadde borgerkrigen rast i fire måneder etter offiserenes opprør mot den venstreorienterte regjeringen. Opprørerne hadde støtte fra Kirken, rojalister og mektige landeiere. De tok raskt kontrollen over store deler av det vestlige og nordlige Spania, med omfattende militær bistand fra Hitler og Mussolini. Regjeringshæren ble støttet av Sovjetunionen og Mexico.

«Send dem tilbake»

General Franco, som var i ferd med å etablere seg som ubestridt opprørsleder, satte inn store bakkestyrker og massive bomberaid mot hovedstaden. Det mobiliserte i stedet befolkningens forsvarsvilje, og regjeringshæren klarte, ved hjelp av de utenlandske frivillige, å slå tilbake angrepet. Foreløpig var det bare en håndfull norske frivillige i Spania. På nyåret i 1937 kom det flere, blant annet fem medlemmer av Norges Kommunistiske Parti. To av dem var brødrene Aksel og Harry Hansen fra Drammen. Da det ble oppdaget at brødrene hadde reist til Spania, sendte moren et iltelegram til NKP-ledelsen: «Stopp øyeblikkelig Aksel og Harry Hansen og send dem tilbake!” Blant de fem var også 27 år gamle Asbjørn Sunde. Han ble senere en av de mest navngjetne norske motstandsmennene under andre verdenskrig, som leder for sabotasjegruppen «Osvald-gjengen”.

Brunete ble en katastrofe

Regjeringshærens krigslykke fortsatte med seieren ved Guadalajara nordøst for Madrid. Men så snudde det. Slaget ved Brunete i juli 1937 ble en katastofe for regjeringshæren, med enorme tap, langt større enn dem opprørssiden led. En av dem som falt var Aksel Hansen. For Martin Schei ble Brunete det første virkelige møtet med krigen. Foreløpig var han bare reserve, og så fram til å prøve seg for alvor. Han betraktet borgerkrigen som et forvarsel om det som kunne komme: «Husk at vi ikke kjemper mot Franco. Det er mot tyske og italienske tropper og reaksjonen og fascismen i alle land, med Hitler og Mussolini som dirigenter.”

Martin Schei fikk snart sin sjanse. Regjeringssiden startet en ny offensiv i provinsen Aragón en måned senere. Også her ble De internasjonale brigadene satt inn. Schei rakk å gjøre seg bemerket da han gjennomførte en aksjon bak fiendens linjer, men falt under offensiven.

Mot slutten av 1937 ble det klart at Franco-siden hadde overtaket. Det skyldtes ikke minst dens overlegenhet i luften, muliggjort av tyske og italienske kampfly. Regjeringssiden ble svekket av store indre splittelser. Moskvatro kommunister i samarbeid med sovjetiske rådgivere innledet etter hvert en heksejakt mot det som ble påstått å være trotskistiske «angivere”, inspirert av de såkalte Moskvaprosessene. Et ukjent antall internasjonale brigadister ble ofre for tortur og endog summariske henrettelser.

Ebro tok norske liv

Vendepunktet i krigen ble slaget ved Ebro-elven sør for Barcelona som ble innledet 25. juli 1938. Kampene fant sted i kvelende sommervarme, hvor den uttørkede jorden gjorde det umulig å grave skyttergraver. Franco-siden satte inn voldsomme luftangrep, med opptil tre hundre bombetokt om dagen. En av dem som ble vitne til de store tapene på den republikanske siden var NKP-mannen Einar Juul Pettersen fra Sarpsborg. «Kompaniet minsker dag for dag, vi er nu bare 36 mann av 90” skrev han i dagboka. Mangelen på mat og utstyr var skrikende. Soldatene livnærte seg i perioder på nøtter og druer. Mens kampmoralen hos mange sank, forsøkte Pettersen å holde humøret oppe. Etter et bad i Ebro-elven konstaterte han fornøyd at «alle lus har fått permisjon. Herlig.” Men etter hvert måtte han erkjenne at hvis han hadde visst hvordan det var ved fronten, så hadde han kanskje ikke forlatt Sarpsborg. Einar Juul Pettersen falt i siste halvdel av september. Ni andre nordmenn falt også ved Ebro, som ble det slaget som tok flest norske liv.

Takket av «La Pasionaria»

De langtrukne kamphandlingene ved Ebro pågikk til 16. november. Da måtte de republikanske styrkene trekke seg tilbake. Fra nå av ble krigen en sammenhengende retrett for regjeringshæren.

De internasjonale brigadene ble sendt hjem. Den 28. oktober 1938 ble det holdt avskjedsparade for dem i Barcelona. Da brigadistene marsjerte gjennom byen, hadde tre hundre tusen spanjoler møtt fram, deriblant republikkens president og statsminister. Kommunistlederen Dolores Ibárruri, kjent som «La Pasionaria”, takket de frivillige i en beveget tale. Hun erklærte at de hadde gjort en historisk innsats for demokratiet og at de aldri ville bli glemt.

I overkant av femti nordmenn falt i den spanske borgerkrigen, hvorav én døde i ett av Francos fengsler. To skal ha forsvunnet sporløst i regjeringsstyrkenes fengsler. Ingen av de overlevende som vendte tilbake til Norge ble straffeforfulgt. I slutten av mars 1939 gikk Francos styrker inn i Madrid. Den 1. april forkynte han den endelige seieren. Diktatoren styrte Spania med jernhånd fram til sin død i 1975, da demokratiet igjen ble innført.

LES MER: Tusen dager. Norge og den spanske borger­krigen 1936–1939 av Jo Stein Moen og Rolf Sæther (2009) ● Kampen om Spania av Antony Beevor (2007) ● Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal (1982).